Fra utenforskap til ekteskap

Å være kristen og leve ut en homofil legning har opp gjennom tidene vært – og blir fortsatt flere steder – ansett som to fullstendig motstridende anliggender. Mange lesbiske og homofile i Norge følte det slik på 1970-tallet. Likevel samlet en liten gruppe kristne homofile seg i håpet om endring. Deres anstrengelser skulle komme til å rive og riste i den daværende norske kirke og transformere det kristne landskap til slik vi kjenner det i dag.

Stiftelsen av Åpen kirkegruppe

Ved å lese uttalelser fra kristne i perioden, er det lett å forstå hvorfor kirken for mange lesbiske og homofile ble ansett som en urokkelig motstander. I et eksempel fra 1973, året etter straffelovens § 213 om homofili ble opphevet, uttalte en pastor seg som følgende i norske medier:

«Det riktige ordet er homomani, som betyr galskap. De homofile er gale. Djevelen er mer aktiv enn noen gang!» (Laksaa m. flere 2016, 11).

Dette sitatet tydeliggjør det historiske landskapet man befant seg i og behovet for at noen tok opp kampen for å bedre situasjonen for kristne homofile. Dette ansvaret falt på en liten gruppe kristne medlemmer av Det norske forbundet av 1948 (DNF-48) – én kvinne og fire menn.

Gruppen ble stiftet i februar 1976 på et medlemsmøte for DNF-48 sin Oslo-region, og etter noen måneder tok de navnet Åpen kirkegruppe (ÅK). Bakgrunnen for stiftelsen var en diskurs i DNF-48 om hvorvidt alle medlemmene burde oppfordres til å melde seg ut av Den norske kirke.

ÅK skulle fra første stund være et frigjørende og tverrkirkelig fellesskap, og rekruttere fra alle kirkesamfunn. De skulle utfordre til nytenkning og kjempe for lesbisk og homofil frigjøring. De allierte seg med sykehuspresten Per Harry Andersen, som i 1975 hadde vært en av de første prestene i Norge til å omtale homofili i positiv forstand.

Dette skulle vise seg å bli et langvarig og verdifullt samarbeid og vennskap. Biskopene hadde noen år i forkant utnevnt et utvalg til å ta opp homofilispørsmålet i kirken, men utvalget hadde ennå ikke vist tegn til liv. Sammen med Andersen skulle ÅK sitt første mål bli å legge press på utvalget til å sette i gang arbeidet.

Gudstjenester og sammenkomster

Utstrakt informasjonsarbeid og gudstjenester var viktig for gruppen. Allerede 10. oktober 1976 fikk de avholdt sin første gudstjeneste i Capella Johannea i tårnfoten av Majorstuen kirke. Her skulle de avholde mange gudstjenester. Noen ble også avholdt i Frogner kapell da menighetsrådet tillot dette.

Gruppens sosiale sammenkomster spilte også en viktig rolle, de var fellesskapsbyggende og kan sies å være det organisasjonen bygget seg opp rundt. Etter messene fredag var det klart for kirkekaffe hjemme hos medlemmene med mest plass. En gang i måneden ble det arrangert lørdagssamling med middag og foredrag eller seminar. En gang i året var det duket for en større fest.

Kirkedagene i Trondheim i 1982

ÅK ønsket å delta under kirkedagene i Trondheim i 1982, noe som skulle føre til mye debatt både i forkant og etterkant av arrangementet. Det regjerte stor uenighet om hvorvidt gruppen burde få lov til dette. Deler av komiteen for kirkedagene truet med å trekke seg dersom ÅK ikke fikk være med. For å unngå en slik splittelse i komiteen, endte det med at ÅK fikk lov til å delta. Dette skjedde på tross av at flere store organisasjoner protesterte. Medlemmene som dro var enige om at de viktigste oppgavene under arrangementet skulle være å møte folk, snakke med dem og informere. Kirkedagene ble et gjennombrudd for ÅK.

Undergrupper og internasjonalt arbeid

ÅK har hatt avdelinger flere steder i landet. Gruppen i Oslo er størst, men det er også en aktiv gruppe i Trondheim. ÅK bar tidvis preg av å ha en mannsdominert kultur. Dette medførte at kvinnelige medlemmer kunne oppleve å være en dobbel minoritet, som lesbiske i kirken og kvinner i ÅK. De trengte derfor et eget rom hvor de kunne slippe å være en minoritet, og et fellesskap der de kunne være seg selv. I 1989 ble det derfor dannet et eget kvinneutvalg. Utvalget arrangerte blant annet møter hjemme hos hverandre, fester og hytteturer.

I 1990 ble det etablert en egen foreldregruppe, hvor foreldre til homofile kunne finne et fellesskap til støtte for sine barn og hverandre. I 1984 var ÅK for første gang representert på Europeisk Forum i Amsterdam, som første gruppe fra Skandinavia. Europeisk Forum er et europeisk nettverk for kristne grupper. Begge organisasjonene hadde og har stor gjensidig betydning for hverandre.

En mer åpen kirke

ÅK har hatt en enorm effekt på det kirkelige landskap i Norge. Deres kamp har bidratt til holdningsendring i kirken hva angår homofile kvinner og menn. Gruppen har mye av takken for at lesbiske og homofile som lever i partnerskap kan ordineres til prestetjeneste, og for at Den norske kirke i 2016 vedtok at personer av samme kjønn får gifte seg i kirken.

Arkivet til Åpen kirkegruppe

Arkivet til ÅK ble samlet inn av Trond Laksaa i forbindelse med utarbeiding av boken Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg: Kampen for lesbiske og homofile i kirken. Boken er ført i pennen av Laksaa samt flere bidragsytere. Den ble utgitt i anledning gruppens 40-årsjubileum i 2016 og belyser organisasjonens første 40 år og homokampen i kirken.

Laksaa reiste landet rundt og intervjuet og snakket med flere sentrale personer fra ÅK. Mye av materialet lå lagret i kjellere og på loft hos tidligere ledere og sekretærer. Etter arbeidet med boken, overrakte han det innsamlede materialet til Skeivt arkiv. Dette er tilgjengelig i Arkivportalen.

Skeivt arkiv har også materiale om ÅK fra gruppen i Trøndelag og foreldregruppen, samt i arkivene til Kim Friele, Gro Lindstad, FRI, LLH Hordaland, LLH Bergen og Nettverk for likeverdig samliv.

Hør Skeivt arkiv sin postkast-episode om Åpen kirkegruppe og dets arkiv her: https://soundcloud.com/user-369482090/kampen-mot-kirken

Kilder:

SKA/A-0083 Åpen Kirkegruppes arkiv i Skeivt arkiv.

Laksaa, Trond m. flere. 2016. Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg: Kampen for lesbiske og homofile i kirken. Åpen Kirkegruppe.